fredag 18. juli 2014

Et lite livstegn

Hei,

Nå har det vært stille lenge her inne. Og nå skal jeg skrive et vanskelig innlegg. 

Vi har det fint. Travelt og fint. Dagene, ukene og månedene flyr avgårde. 
Det er så fint å ha to jenter her hos meg. Dagene er travlere, uten tvil. For min del stemmer igrunnen "en er som ingen og to er som ti" ganske godt ;-) Men det er fantastisk. 

Jeg kan nesten kjenne at hjertet hopper når jeg tenker på at hun faktisk er her. At det gikk bra. At vi skulle få ei jente til, her hos oss. Det er så stort, så stort, at jeg klarer ikke beskrive det. Jeg våget ikke tro, ikke på ordentlig, før alt var klart før keisersnittet. Når jeg lå på operasjonsbordet, spinalbedøvelsen virket og alle var klare. Da tenkte jeg, "dette kommer til å gå bra". 
Og hun er her og hun er så fin og god at jeg kan ikke tro det. Snart er hun 9 mnd. gammel. Hun ler så hjertelig, hun vinker og sier hei hei. Hun sier mamma og strekker armene mot meg. Også tar hun fingrene mine og reiser seg opp, også vil hun gå. Vi går og går og hun er så stolt og så glad og jeg er like stolt og enda litt til ;-)

Jeg har så mye jeg har lyst til å dele med dere, men det har vært for vanskelig å logge seg inn her. Det er mulig det høres rart ut, men dette er for meg Maria sitt sted. Jeg føler det er vanskelig å "gå videre" her inne. 

Om jeg har gått videre "her ute", så er vel svaret ja. Jeg har på en måte akseptert at dette er min historie. En del av den. Noen kan si at det gjorde de sterkere, osv. Jeg gjør ikke det. Jeg er definitivt mye svakere etter at jeg mistet Maria. Kanskje jeg blir sterkere med tiden. At etterhvert kan jeg si at det gjorde meg sterkere, jeg vet ikke. Men 2,5 år etterpå... Nei. 
Hun er med meg, hver eneste dag. Hun streifer gjennom tankene mine hver dag. Men det er rett og slett ikke så mye til til å sitte ned og gruble og tenke nå. Og det er kanskje like greit.

Jeg vil ikke si jeg er bitter. Men jeg er veldig lei meg for at jeg mistet den lille jenta mi. På mange måter.
Hver dag er hun med meg i hjertet, men det er ikke ofte at jeg prater om henne. 
Når jeg snakker med nye naboer, mammaer på lekeplassen og folk jeg ikke kjenner, så har jeg to barn. Også skammer jeg meg inni meg for at jeg ikke "orker" å nevne Maria. 
Men når den nærmeste familien sier noe om at vi har to barn, da sier jeg alltid "nei, vi har tre". Også blir jeg så lei meg fordi de har "glemt" Maria eller ikke "vil" nevne henne. Også blir jeg enda mer lei meg fordi jeg vet at de ikke mener noe vondt med det i det hele tatt. 
Jeg synes det er vondt å snakke om svangerskap, fødsler osv. med venninner som venter barn, eller har barn. Jeg føler ikke at jeg kan fortelle min historie fordi den blir for tøff, og vil jo heller ikke skremme og gjøre folk ukomfortable. 

Jeg fant for en stund siden et kjempefint smykke hvor man kunne få gravert inn navnene til barna sine. Jeg har så lyst på et sånt smykke, men jeg tror aldri jeg kan bestille meg det. Det blir umulig for meg å velge om det skal stå to eller tre navn der, og det gjør meg så uendelig trist at jeg på en måte har behov for å utelate Maria. 

Som dere ser, så er livet fortsatt mye her hos meg. Mange tanker som ikke er ferdig tenkt, ferdig bearbeidet. Men mest av alt er livet fint nå. Men så begynner jeg å pirke litt, også er det mye grums der likevel. Men mest av alt er livet fint akkurat nå.

Jeg har bestemt meg for å slutte å blogge. Eller. Dette blir det siste innlegget her inne hvertfall. 
Så får vi se hva fremtiden bringer. 
Jeg liker veldig godt å skrive, og dele. Men det har vært så vanskelig å skrive her inne. Kanskje, bare jeg har avsluttet dette kapittelet, så blir det lett å begynne et nytt? Jeg vet ikke. Vi får se.

Jeg er glad for at jeg får følge så mange av dere som har lest her inne på blogger og instagram. Jeg vil gjerne følge flere, så send meg gjerne en mail på lillehjertet@gmail.com. 

Fortsatt god sommer, og tusen takk for alle fine ord og heiarop og all støtte jeg har fått av dere som har lest her inne! Jeg er evig takknemlig <3

Klem


torsdag 27. februar 2014

10 x akkurat nå

* Sovende baby (det varer sånn ca i 30 minutter... 24 igjen nå ;-) )
* Pizzasnurrer til lunsj (mammaperm <3) 
* Vaskemaskinen vasker "nye" og nye klær i str. 74. Himmel og hav - hva skjer? 
(Ser at noen av klærne etter storesøster er merket - dvs. hun brukte de samme når hun var 14 mnd. + )
* Prøver jeg å sortere (og slette) litt bilder på pcen
* Er jeg STØL (for første gang på leeeenge...) 
* Regner det- og jeg er egentlig litt glad for at dagens planlagte trilletur med en annen nybakt mamma ble avlyst ;-)
* Har jeg tre bøker liggende foran meg: "Mat for spedbarn", "Forstå 5-8 åringen" 
og "Bakeboka". Liksom det som opptar meg om dagen ;-)
* Fikk jeg melding om at pakken min fra Nøstebarn ligger på postkontoret og venter på meg. Hurra!
* Veksler jeg mellom blogg og en stillingsannonse som jeg lurer på om jeg skal søke på.....
* Mailer jeg med en søt dame jeg har blitt kjent med via en mammagruppe på Facebook, 
som skal strikke ei jakke til Liv. I sennepsgul - åh som jeg gleder meg! <3 

Jeg trodde jeg skulle få masse tid til å blogge i mammapermen. 
Men dagene og ukene bare flyr. 
Noen dager er fine. Noen er tøffe. Noen er trøtte. 
Noen dager ler vi. 
Noen dager gråter vi. 
Noen dager blir vi pysjen og sofaen hele dagen lang. 
Noen dager fjonger vi oss opp og er ute på vift. 
Noen dager lengter jeg tilbake på jobb, 
men stort sett er jeg veldig glad for at jeg enda har mange måneder igjen 
med den fine, lille, store bebisen min <3

søndag 2. februar 2014

Barseltid

Barseltid. 
Phu. 
Det er ikke bare bare. 

Denne tiden, hvor alt går så sakte, men også så fort. 
Denne tiden hvor ingenting er som før, 
alt er nytt og uvant, 
magisk og fint, 
men også strevsomt og slitsomt og følelsesladd. 

Nå er lille Liv snart 3 måneder allerede. 
 Jeg vet ikke om jeg synes det har gått fort eller sakte, 
begge deler. 
Det føles som om hun alltid har vært her, 
samtidig ikke. 

Jeg er så glad for at hun er her. 
Så glad for de perfeke tannløse smilene, 
takknemlig for de bløte kinnene, 
de myke lårene, 
de søte valkene. 
Så overrasket over de blå øynene, 
så glad i det myke håret som er mørkebrunt og tykt på toppen (og helt borte i bakhodet). 

Hun er så nysgjerrig på livet, lille Liv. 
Hun vil helst sitte på fanget, følge med på det som skjer. 
Hun kan ligge i evigheter på magen å følge med på storesøster som danser og turner og pusler og synger. 

Hun lager de herligste lydene, som kan minne om søt, søt barnelatter, når jeg later som jeg nyser. 
Hun lager koselyder når hun spiser,
og tar tak i fingeren min - 
og klemmer hardt, hardt, 
så jeg ikke skal gå hvis hun sovner <3 

Hun sover så søtt om natten, 
aller helst tett i tett med meg. 
Hun krever sitt, 
og gir så uendelig mye tilbake. 

Det er så fantastisk med en liten nyfødt bylt. 
Også må jeg innrømme, 
mens jeg ennå kan snuse på den deilge babylukta og nyte at hun alltid befinner seg på samme sted som jeg la henne fra meg - 
at jeg gleder meg til hun blir litt større ;-) 


tirsdag 17. desember 2013

drømmer i tjuefjorten

Etter å ha sett gjennom mine drømmer for tjuetretten, 
så kom jeg i mål med de fleste drømmene. 
Den største drømmen 
- som jeg hadde i hjertet -, 
men som ikke havnet på listen, 
ligger nå ved siden av meg og sover søtt <3 
Det er litt uvirkelig å tenke på, 
at i fjor på denne tiden, 
så var hun ikke inni magen en gang - 
den lille skatten vår. 
Nå er hun her <3 
 
I tjuefjorten skal jeg:
 
* Trille lange, fine turer med barnevogn.
* Blåse støv av kameraet mitt og ta flere bilder. 
* Lage fotobøker med alle de fine bildene som ligger på pc'en, men som jeg ikke får delt med noen der de ligger. 
* Januar og februar skal det være shoppestopp. Jeg kommer tilbake med mine regler rundt dette senere. Kanskje det blir flere måneder etterhvert, målet er hvertfall i bevisstgjøre meg selv og forbruket vårt. 
* Gå på teater med lillehjertet. 
* Prioritere tid til å lese bøker. Både barnebøker og voksenbøker.
* Bare spise sjokolade når 1.) Jeg er ute på tur. 2.) Jeg blir servert. 3.) De ligger i en fin skål og jeg sitter ned og nyter. 
Jeg er så himla flink til å snike meg litt sjokolade i skuffen i ny og ne. Det skal det bli slutt på. 
Skal jeg spise sjokolade, skal den nytes. Ikke smugspises ;-) 
* Male vinduskarmer. Det var fjorårets ønske og, og det ble bare malt 2 av ørten vinduskarmer. 
Nytt år, nye muligheter. 
* Fortsette å teste ut nye oppskrifter og bli flinkere til å lage middagsplaner, slik at det blir mindre spaghetti med kjøttdeig til middag, fordi jeg ikke kom på noe annet... 
* Involvere lillehjertet mer i matlagingen. 
* Ta bæremeisen i bruk igjen. Og gå turer i skog og mark og fjell med gjengen min.
* Gå på babykino. 
* Planlegge en ny kjærestetur - kanskje i begynnelsen av 2015. 
* Gå kveldsturer med musikk på ørene igjen. Bare vi får leggerutiner og sånn på plass. Forhåpentligvis i løpet av 2014... haha :-P
* Finne ut om jeg har lyst til å finne på noe nytt når permisjonen er slutt.....
* Hoppe på trampolina! (lillehjertet fikk trampoline i fjor vår, og jeg turte ikke prøve den pga.babymagen - men i år...) 
* Ta med meg lillehjertet på Liseberg og kjøre alle karusellene hun vil! Jeg elsker karuseller. Pappaen hennes hater det. Lillehjertet er supertøff og var såå skuffet i sommer når jeg ikke kunne (pga babymagen) og pappaen ikke turte være med henne ;-) 
* Ta en vårtur til favorittbyen min på den andre siden av fjellene og besøke gamle kjente. 
* Passe inn i sommerklærne mine igjen, helst før vi reiser til Hellas i mai! 
* Nyte dagene hjemme i permisjon. 



søndag 15. desember 2013

Ting å gjøre i uka som kommer

Siste uken før jul, og nok å gjøre for de fleste. 
Dette er noe av det jeg skal gjøre neste uke. 

* Rydde i klesskap og kommodene til jentene - 
mor håper det ligger litt påfyll under juletreet og da er det greit å ha pakket bort det som har blitt for smått. 
* Sende julekortene. 
* Betale depositumet til 14-dager på Rhodos i mai <3 
* Stryke juleduker. 
* Bake julekake, krydderkake og berlinerkranser. Og pepperkaker. Vi har visst spist opp de vi bakte for noen uker siden :-) 
* Dra på 6-ukers kontroll med Liv. 
* Sende mannen og lillehjertet ut for å hogge årets juletre. 
* Lage fotokalender for 2014. 
* Vaske kriker og kroker til jul. Hvertfall noen. Neppe alle. 
* Snuse på babyen min, spise klementiner, tenne lys, drikke julebrus - 
og kanskje trille marsipankuler - 
for da vet jeg om noen som blir gla' <3

Og den største målsetningen min er egentlig å kose meg. 
Det blir jul uansett! <3


lørdag 14. desember 2013

10 ting å gjøre en lørdag midt i desember

* Ligge lenge i senga og kjenne babypust i øret og høre at huset sakte våkner til liv. 
* Høre lillehjertet som synger Luciasangen mens hun våkner opp.
* Spise bagel med spekeskinke og drikke kaffe latte til lørdagsfrokost. Og bla i et ulest ukeblad til. Blir lite tid til å lese blader om dagen. Savner det. Må prioriteres oftere! 
* Vinke hade til en spent 5 åring som skulle se Putti Plutti Pott med pappa og besteforeldrene. 
* Pakke inn julegaver. 
*Skrive julekort. 
*Høre på julemusikk. 
* Trille til butikken i 10 cm. med våt snø. 
* Kose og snuse og dulle med ei lita jente på snart 6 uker. Tiden går så alt for fort! 
* Se på Jul i Svingen og spise kremtopper og drikke julebrus. Alene ;-)


mandag 9. desember 2013

10 x dagens

Vær: Det snør det snør tiddelibom.
Gjenoppdagelse: Hvor innmai tungt det er å trille barnevogn i 10 cm. nysnø. 
Trening: Se punktet over. ;-) 
Lunsj: Pizzabolle som var igjen etter bursdagsfeiring i helgen. 
Nettshopping: Nissepakker til jentene mine. 
Lister: Driver å lager handle-, ordne-, vaske- og bakelister til jul <3 
Lesestoff: Julemysteriet av Jostein Gaarder. Bursdagsgave til lillehjertet, som jeg låner. Håper å kunne lage en fin juletradisjon etterhvert. I år blir det for mor ;-) 
Burde gjort: Rydde etter bursdagshelg. 
Gjør i stedenfor: Fyrer på peisen, planlegger julefeiring og koser med lillejenta som jeg har fått kost alt for lite med i helgen. Vi har hatt huset fullt hele helgen, og hun har vandret fra fang til fang ;-)
Akkurat nå: Kurt Nilsen | Himmel på jord på øret og liten, sovende baby på brystet. 

Her går tiden så altfor fort. 
Livet med Liv her hos oss er alt jeg har drømt om, og litt til. 
Jeg er så takknemlig, så lettet og så forelska. <3
For all del, det har vært barseltårer, sjalu storesøster, gulp og magevondt. 
Jeg fikk en liten infeksjon etter keisersnittet, og det har vært vondt å komme i gang med amingen. 
Men når jeg ser på den lille skatten vår, så er det verdt det alt sammen. 

Nå vet jeg hvor fort denne tiden går, samtidig som jeg vet at dette er siste gangen - 
så det er bare å nyte. 

Det har vært mange tanker. 
Hadde vi ikke mistet Maria, ville ikke Liv vært her.
Jeg ville så inderlig hatt de begge. 
Jeg blir såret når vi får høre: NÅ er alt bra! 
Jeg skal innrømme at jeg har det mye bedre nå, enn jeg har hatt på lenge. 
Liv kom og gjorde min verden til et bedre sted å være. 
Nå er familien vår komplett. 
Tre fine jenter - to på jorden og ei i himmelen. 
Maria er fortsatt med meg, 
den som er elsket, blir aldri glemt. 
<3
Men det er ikke slik at i det Liv kom, 
så forsvant alt det vonde. 
Det er fortsatt der. 
Litt mindre dominerende akkurat nå, 
men det er jo slik sorgen er. 
Det går opp og ned. 

Tusen hjertelig takk for alle gratulasjoner. 
Jeg skulle ønske jeg kunne gi dere en god klem, 
alle dere som har heiet og sendt varme tanker hele veien. 
Det betyr uendelig mye <3 
Tusen tusen takk! 

Håper adventstiden er fin! 

 



søndag 10. november 2013

Liv

Endelig er hun her, 
vår elskede, etterlengtede Liv. 

4.november kom hun ut til oss, 
og nå er vi hodestups forelsket, takknemlige 
- og litegrann slitne hele gjengen.

Hun er så rolig og fin, sover og spiser og virker som om hun trives her ute sammen med oss. 
Storesøster er litt sjalu og litt sår, og veldig stolt. 
Mamma er sliten og har litt vondt her og der - mest i hjertet som er sprengt av kjærlighet og lykke. 
Pappa er verdens stolteste og står på dag og natt for jentene sine. 

Nå prøver vi å lande i vår nye hverdag. 

Jeg kommer sterkere tilbake når tiden strekker til. 

Nå tusler jeg tilbake til den lille fine familien min - 
og en liten knirkende Liv som ligger og våkner her ved siden av meg. 


fredag 25. oktober 2013

Permisjonstart og de siste forberedelsene

I dag har jeg min første dag i permisjon. Overgangen blir neppe veldig stor, siden jeg har vært sykemeldt den siste tiden. Men det betyr at det nærmer seg... med stormskritt. 
Den siste uken har vært litt i overkant spennende, da de i forrige uke under en av de vanlige kontrollene fant ut at hun lille i magen hadde snudd seg på tvers inne i magen. 
Jeg har vært veldig spent på fødselen som jeg skrev i forrige innlegg, men hadde klart å delvis snu tankemønsteret mitt og klarte å forberede meg på at denne gangen kanskje jeg kunne få en fin fødselsopplevelse. 

Men ingen kan jo bli født på tvers, og jeg gikk rett i kjelleren igjen med all usikkerheten og alle tankene som nå kom.

I går var vi på ny kontroll, alt var fortsatt bra med hun lille og det er jo det aller viktigste. Men hun ligger fortsatt på tvers. Kjemien med hun legen vi var hos var ikke optimal, og vi snakket nok litt forbi hverandre. 
Vi fikk mange motstridende beskjeder, veldig mye frem og tilbake og hun virket ny og ukjent med rutinene på sykehuset. 
Vi gikk fra sykehuset fulle av spørsmål, jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte og om jeg kunne stole på de beskjedene vi hadde fått. 
Men i går kveld ringte det en veldig hyggelig dame fra sykehuset, 
og ga meg den informasjoen jeg følte jeg ikke hadde fått før på dagen, og etterpå følte jeg at jeg kunne lande litt likevel.
Så nå har vi fått en dato for planlagt keisersnitt! 
Hvis det skulle vise seg at hun har snudd seg med hodet ned når vi kommer inn på sykehuset på den planlagte datoen, så vil fødselen bli satt i gang. 
Det er så spennende, skummelt og fantastisk at jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke. 
Nå er det ikke lenge igjen til hun er her! 

Jeg kjenner at det er ikke mye som skal til for å vippe meg av pinnen om dagen. Jeg blir veldig fort urolig og engstelig hvis ting ikke går som planlagt. Jeg takler ikke usikkerheten og å "vente og se" - det fungerer dårlig. 
Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om at det blir et nytt keisersnitt heller. I arbeidet med å overbevise meg selv om at en vaginal fødsel kommer til å gå fint, har jeg også lest mye om keisersnitt. Om alle komplikasjoner som kan oppstå, om alle de grunnene som viser at det aller beste for mor og barn er at barnet kommer den "rette veien". Det er jo ikke så fint å tenke på akkurat nå. 
Men, forrige gang gikk det jo veldig fint. Ingen komplikasjoner for hverken meg eller lillehjertet, og formen kom fort tilbake. Kanskje det går helt fint nå også. 

Og, hun kan jo faktisk ikke bli født på tvers heller.

Det blir som det blir. 
Snart er hun her, og det aller viktigste for meg akkurat nå er at hun lille i magen har det fint og at hun kommer ut av magen frisk og fin og at vi denne gangen kan reise fra sykehuset med lillesøster med oss <3 

 
Nå venter vi. Venter og lengter. 
Snart, snart. 

Datoen for keisersnittet ønsker vi å holde for oss selv, siden det er en sjanse for at det vil bli endring i planene. 
Men jeg kan si så mye som at det fortsatt er en liten stund igjen, det blir fortsatt et novemberbarn. <3 

fredag 27. september 2013

Statusoppdatering uke 33

Lillesøster 30 uker
 ♥ TERMIN: 15.november
PÅ VEI: 33 uker. (33+3)
KJØNN: Jente - ingen tvil.
NAVN: Navn har vært kjempevanskelig denne gangen. Vi var først fast bestemt på ett navn, helt til vi fant et annet navn vi falt pladask for begge to. "Problemet" er at lillehjertet har et navn på tre bokstaver + et mellomnavn. Dette perfekte fornavnet har også tre bokstaver, og vi synes derfor at hun i magen også må få et mellomnavn. Det er her problemet dukker opp - for vi har ikke funnet noe mellomnavn som vi virkelig har falt for begge to. Nå tror vi kanskje vi har funnet det - jippi- men vi sliter litt med skrivemåten! Navnet er nemlig ikke veldig vanlig i Norge, og det kan uttales på flere forskjellige måter. Så vi må finne ut den skrivemåten som skaper minst forvirring ;-)
FORBEREDELSER: Vi har det meste etter lillehjertet, men litt nytt var det alltids å kjøpe denne gangen og. Jeg har synes det har vært kjempevanskelig å komme i gang med forberedeleser og innkjøp denne gangen. Det tok lang tid før jeg våget å i det hele tatt kjenne på at det kanskje kunne gå bra denne gangen. Nå er det meste handlet inn, men ingenting er i orden enda! Vi har tre soverom i huset, hvor alle tre ligger i 2.etasje. Det siste soverommet har til nå blitt brukt som kontor/gjesterom, og måtte pusses opp. Lillehjertet fikk velge selv om hun ville ha det gamle rommet sitt eller om hun ville bytte rom og få bestemme farge på veggene selv. Hun vinglet litt, men bestemte seg for å bytte rom - og det skulle bli ROSA! Så nå etter ferien har vi vasket og pusset og vasket og maskert og grunnet og malt. Rommet som var i en kjip gråblålilla farge med trehvite lister er nå veldig, veldig rosa med hvite lister og karmer. Vi har også malt en gammel skrivepult i furu hvit, som hun skal ha inne på rommet sitt. Nå i kveld har vi begynt å flytte tingene hennes inn på nytt rom. Håper vi blir ferdige i løpet av helgen. SÅ kan vi begynne å finne frem babyutstyret fra kryploftene og vaske og montere og dandere. Det gleder jeg meg veldig til. Kjenner jeg begynner å bli litt stresset, selv om vi egentlig har nok av tid enda. Jeg har så smått begynt å vaske litt babytøy og tepper og sengetøy.
MANGLER AV UTSTYR: Vi mangler en tripp trapp stol (har kjøpt et newbornsete til lillesøster, og vi fant ut at lillehjertet sitter så fint i sin enda, selv om hun nærmer seg 5, så vi kjøper en til, så de får en hver), litt ullklær (men det kan hun ønske seg til jul) og litt stelleutstyr, så tror jeg vi er i mål.
NESTE KONTROLL: Ny ultralyd på mandag og jordmortime neste fredag.
STREKKMERKER: Ingen nye.
VANN I KROPPEN: Nei.
KYNNERE: Lite.
MATKICK: Ingen store cravings. Men jeg er veldig, veldig glad i eplejuice og knekkebrød om dagen.
PLAGER: Jeg sover (veldig) dårlig på natta, er nokså plaget med magen (pga. jerntabletter). Tidvis veldig vondt bekken, men det går litt opp og ned. Ellers er jeg generelt sliten og slapp og tidvis hormonell, og gleder meg veldig til å bli meg selv igjen, både i kropp og sinn ;-)
UTÅLMODIG?: Ja og nei. Gleder meg helt ubeskrivelig mye til hun kommer, men jeg håper likevel hun holder seg i magen noen uker til.
HODET FESTET?: Nei, hun turner fortsatt rundt.
AKTIVITET I MAGEN?: Mye. Mye mer enn med lillehjertet. Jeg er ubeskrivelig takknemlig og glad for det denne gangen, for det er veldig sjelden det går lang tid mellom hver gang jeg kjenner henne.
BARNEROM: Hun arver rommet til lillehjertet. Det blir som det er i dag, skal bare henge opp nye gardiner. Det er malt i en type lyngfarge i to forskjellige nyanser. Jeg liker fargen veldig godt. Vi kommer til å montere sprinkelsengen der, men den blir flyttet inn til oss når hun kommer. Den første tiden blir vel rommet bare brukt til oppbevaring av klær og diverse.
OM FØDSELEN:Jeg har vel fortrengt at jeg skal gjennom en fødsel før lillesøster er her hos oss. Med lillehjertet hadde jeg en rimelig tøff fødsel som endte i hastekeisersnitt. Også har jeg vært gjennom en dødfødsel etterpå, så... tidligere erfaring tilsier ikke at det kommer til å bli en god opplevelse. På et vis orker jeg ikke forholde meg til det, samtidig som jeg skjønner at jeg MÅ jo det. Det nærmer seg... Godt jeg skal til jordmor og lufte noen tanker til uka...
HØYGRAVID: Nei, ikke enda – men det nærmer seg veldig.
TUNGT? JA! Det er tungt nå. Alt.
TANKER: Jeg veksler veldig mellom å være der at jeg ikke tenker noe annet enn at dette går bra, til at jeg plutselig kjenner på den lammende redselen for at vi skal miste henne også. Jeg tenker på det de sa på Haukeland om tett oppfølging og blodfortynnende sprøyter - og på at ingenting av det har blitt tilfelle. På overlegen som i uke 30 ikke kunne forstå hvorfor jeg ikke hadde blitt fulgt opp tettere og at jeg absolutt burde vært satt på blodfortynnende, men nå var det for sent... Jeg blir kvalm og redd og sint. Men så tenker jeg på at han videre sa at alt så helt perfekt ut og at han ikke var bekymret i det hele tatt... Jeg prøver alt jeg kan å tenke positivt. Det må jo gå bra denne gangen. Det MÅ det.

tirsdag 3. september 2013

September, september.

Så var det plutselig september. Høsten. 
Jeg liker september. Jeg liker høsten. Og spesielt denne høsten og det den bringer med seg... 

Siden sist har vi kommet hjem fra sommerferie. 
Lillehjertet har begynt i førskolegruppa, siste året i barnehagen. 
Vi har plukket og spist masse plommer fra plommetreet vårt. 
Jeg har plukket roser fra egen hage. 
Vi har vært i barnedåp til ei nydelig lita jente. 
Vi har gått på tur i skogen og plukket blåbær. 
Vi har så smått begynt å forvandle et kjedelig kontor/gjesterom til et rosa prinsesserom.
Vi har vært på ultralyd og sett babyhjertet ikke mindre enn 3 ganger. 

Alt ser fint ut. 
Takk og pris. 

Hun er ei aktiv lita frøken, mer aktiv en jeg kan huske lillehjertet var i magen. 
Det er veldig fint, og veldig betryggende å kjenne henne der inne, 
selv om hun har blitt nokså sterk de siste ukene ;-)  
Alt ser fint ut i forhold til morkake og navlestreng, 
det er god gjennomstrømning og hun vokser som hun skal, hun lille passasjeren i magen. 
Nå er jeg i uke 31, 
og det begynner å nærme seg. 
 
I dag har jeg vært hos legen og blitt 100% sykemeldt. 
Litt ambivalente følelser rundt akkurat det, 
men jeg vet jeg trenger det nå.
Så jeg er litt skuffet, og veldig lettet over at jeg kan roe ned litt og ta litt mer hensyn til meg og den lille i ukene som kommer. 

Stort sett klarer jeg å tenke positive tanker, 
og det begynner sakte men sikkert å synke inn at det kanskje muligens er slik at det kommer ei lita jente til oss i november. 
Det er rart å tenke på at på denne tiden når jeg var gravid med lillehjertet var alt klart. 
Rubbel og bit. 
Nå er ingenting klart. 
Men det kommer vel ;-) 
Hvis hun er lik sin storesøster, så kommer hun ikke før termin i allefall, 
så vi har god tid ;-) 

Nå skal jeg krype ned i sofaen og ta meg en lur, 
før jeg henter den lille solstrålen min i barnehagen. 

Håper september blir fabelaktig!

mandag 12. august 2013

Et livstegn

Jeg er her! Og alt er fint!
Det er lenge siden sist jeg tittet innom her. Og jo lenger det er siden jeg har tittet innom,  jo større blir terskelen for å skrive noe.
Men de siste dagene har jeg fått noen kommentarer og mail om alt er bra. Det er fint å vite at noen tenker på oss, selv om det er litt stille herifra...
Og selv om jeg egentlig ikke har stort å melde om, så er alt bra.
6 måneder av graviditeten er fullgåtte. De siste ukene har vært litt lettere igjen,  men det er ikke til å komme fra at det til tider er vanskelig og.
Men magen vokser og vesla lager liv og røre i magen. Det må være noe av det fineste som er, å kjenne babyspark i magen ♥
Vi har ferie en uke til, og det er deilig å ha fri og tid med mine fine ♥ Sommerferien har de siste dagene nærmest blitt erstattet av noe som minner om høstferie, men det er i grunn helt greit for meg. Varmen er ikke det beste for en gravid ;-)

Når ferien er slutt venter ny ultralyd,  oppussing av lillehjertet sitt rom, innredning av babyrom, barnedåp, 90-årsdag, hyttetur, kjærestetur til Gøteborg... og siste innspurt av rugingen♥
Jeg elsker høsten og alt den bringer med seg. Håper denne høsten blir ekstra magisk ♥

Jeg håper jeg klarer å blåse støvet av bloggen min også. Men først skal jeg nyte de siste feriedagene mine ♥

Håper sommeren deres har vært fin!

♥-lig hilsen meg og en i skrivende stund turnende frøken som sparker så hele magen hopper. Jeg er så heldig ♥

tirsdag 9. juli 2013

ting å glede seg over

* Uke 23. Den grusomme uke 22 er over. 
* Babyen i magen har blitt så sterk at nå kjenner pappaen de små sparkene hennes også. 
* De aller første bittesmå babyklærne er handlet inn, med god hjelp fra ei fin jente med smittende latter og et varmt hjerte <3
* Å ha en barnefri uke mens lillehjertet koser seg hos morfar. 
* Å spise middag ute med kjæresten. 
* Å gå hånd i hånd en varm sommerkveld og snakke, planlegge og drømme om fremtiden. 
 * Se på at sola går ned.
*Å ha en kjæreste som kommer med hånda full av blåbær og markjordbær fra egen hage. 
* Å se ansiktet til lillehjertet da hun fikk vite at bestevenninnen fra Bergen kommer på besøk i sommer. 
* Å ha mot til å gire ned og gi seg selv tid og rom.

Du er vakker, svak og sterk
noen ganger Dovrefjell
noen ganger ert

Modig er du som verner deg selv
når du er ert 
og ikke Dovrefjell

| Bjørg Thorhallsdottir
 
 

onsdag 3. juli 2013

Sommerdager og tanker om graviditeten etter

Vips så var juli her allerede. 
Det er rart hvordan tiden flyr, uten at man egentlig merker det. 
Hvor ble det av våren og forsommeren? 

Bloggen er ikke den som havner øverst på prioriteringslista akkurat nå.
Men det har dere vel merket. ;-)
Det har ingenting med at jeg ikke har noe å skrive om, 
for jeg tror jeg har mer på hjertet enn jeg noen gang har hatt. 
Men det er ikke så lett å finne tid og ro til å skrive om dagen. 
Jeg sover ikke så mye lenger, som jeg gjorde de første 4 månedene av svangerskapet. 
 Men dagene forsvinner likevel. 
Hverdagslivet spiser opp timene, dagene og ukene. 

Også er det veldig fint å bruke de lyse sommerkveldene på noe annet enn å sitte bak en skjerm også. 
Spesielt siden jeg sitter bak en skjerm hver eneste dag på jobb. 

Vi driver å pusser opp lekestua i hagen. Vi pusser og vasker og maler. 
I fine, friske farger. 
Det tar tid. Mye lenger tid enn vi hadde beregnet. 
Men så koser vi oss med det. 
Også er det så fint å være 4,5 år og få være med å male den lille stolen rosa, 
selv om det tar 3 timer istedenfor 20 minutter. 
Og sånn går nå dagene. 

Sånn innimellom kikker vi på fargekart til et helt annet formål. 
Babyrommet. 
Rommet til den lille jenta som i skrivende stund ligger og turner og sparker og kiler i magen. 
Den lille jenta som vi gleder oss så veldig til å bli kjent med. 
Hvem er hun der inne? 
Jeg håper og lengter. 
 Håper at jeg en dag i november skal få se øynene hennes. 
At jeg skal få ligge tett i tett med henne, og kjenne den varme pusten hennes mot kinnet mitt. 
 At jeg skal få lære henne å kjenne, 
og at vi skal få henne her hos oss. 
Håper, håper, håper. 
 
 Kassene med babytøy er hentet ned fra loftet. 
Det var så fint. 
Og så innmari vondt. 
De fine klærne som lillehjertet en gang passet inn i. 
Den første pysjen. De pittesmå sokkene. 
Ulljakken som mormor hadde strikket til henne. 
Hentesettet som ikke passet før hun var 2,5 mnd. 
Og de fine lyserosa klærne til Maria, 
som vi kjøpte med forventning og glede, 
men som fortsatt hadde merkelappene på. 
Den lille fine bamsen som lillehjertet plukket ut til den lille søsteren som hun aldri fikk møte. 

Herregud så vondt det kan gjøre, 
bare synet av et bittelite, rosa klesplagg. 

Det går opp og ned dette svangerskapet. 
Vi diskuterer navn. Planlegger babyrom og permisjonstida. 
Vi diskuterer nødvendigheten av en vugge til å ha i stua, 
og om vi virkelig trenger noe mer babytøy. 
Vi lager lister - og når vesla sparker til, så kaster far og datter seg over magen, 
i håp om at de også snart skal få det aller første livstegnet
fra det nye familiemedlemmet i magen.

Også plutselig slår den inn. Den lammende frykten. 
Den som baner seg vei og som gjør det umulig å tenke på noe som helst annet. 
Frykten som jager vekk alt som heter indre ro og fornuft. 
Frykten som visker at "det går ikke bra denne gangen heller". 
Frykten som gjør meg både svimmel og kvalm, som gjør at hjertet løper løpsk og sender fornuften på ferie. 
Noen ganger reiser den igjen etter noen minutter, 
andre ganger blir den hele dagen og hele natten. Og kanskje i dagesvis. 
Før den plutselig er borte igjen. 

Nå er jeg inne i uke 22. 
Den uken som vår lille Maria ble oppdaget død. 
Den uken som hun kom så stille, så stille til verden. 

Noen sier til meg at jeg kjenner sikkert at det er anderledes denne gangen. 
At jeg sikkert kjenner det på meg at det går bra denne gangen. 
 Jeg kjente ikke på meg at det var noe galt forrige gang. 
Og jeg er på ingen som helst måte sikker på at det går bra denne gangen. 
Det er ikke meningen å være negativ eller pessimistisk. 
Ja, jeg vet at det som regel går bra nå. 
Jeg vet at etter uke 21 så er det 99,3% sjanse for at det går bra. 
Det er rett og slett en veldig god sjanse for at denne lille jenta er her hos oss når vi skal feire jul neste gang. 

Men jeg har vært på feil side av statistikken før. 
Jeg har vært en av de 0,7 prosentene en gang før. 
Og det er ingen som vet om lynet slår ned to ganger på samme sted. 
Det er det ingen som vet.

Jeg ser i forskjellige terminklubber osv på nettet, på jenter som har termin omtrent på samme tid som meg. 
De er i full gang med innkjøp og innredning av barnerom. 
Vogna står klar i stua, klærne ligger fint brettet sammen i skapet. 
De er så bekymringsløse, så glade. 

Og her sitter jeg. Ikke en eneste ting har jeg klart å kjøpe inn til den lille i magen. 
Jeg har skrevet lister over hva vi trenger. 
Jeg har vært å kikket i butikkene, men ikke en gang en liten smokk har jeg klart å få med meg hjem. 
Det har ingen hast, vi har enda god tid. 
Men jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne være så bekymringsløs som jeg var med lillehjertet, 
og med Maria. 

Det er fint med sommeren. Med alt som spirer og gror. 
Det er fint å ha et rosa prinsessebasseng i hagen som en liten prinsesse kan plaske i etter en dag i barnehagen. 
Det er fint å se barbeinte barneføtter som løper gjennom gresset med knallrosa neglelakk på tåneglene. 
Det er fint å sitte ute på verandaen og brette sammen alle de klærne som har hopet seg opp inne på vaskerommet, mens man snakker sammen og sola går ned bak trærne. 
Det er fint å gå på butikken og kjøpe is etter jobb og barnehage, 
istedenfor å stresse hjem og lage middag. 

Det er fint å bare være her og nå, ikke tenke på alt som har vært og alt som kan og skal bli. 

For egentlig er det ingenting i hele verden som kan være bedre enn å være mamma til en solstråle på 4,5 år som blir møtt av to bestevenner når hun kommer i barnehagen, 
men som likevel har tid til å gi mamman sin kos og nuss før hun løper leende inn på avdelingen, 
i en blomstrete sommerkjole og langt, silkemykt hår. 
Å sette seg inn i bilen, kjenne et mykt babyspark i magen i det favorittlåta spilles på radioen. 
Kjøre avgårde og vite at jeg har hele dagen til å gjøre hva jeg vil. 
Å være 21 uker og noen dager gravid. 
Ha en mage som er akkurat passe stor, og en baby som sparker i magen, men som enda ikke sparker så hardt så det er ubehagelig. 

Håper dagen din blir fin! 

torsdag 20. juni 2013

Uke 20

og snart halvveis. 

På en måte føles det som om tiden går sakte, 
på en annen side... 
WOW! 
Halvveis?

Vi har vært på ordinær ultralyd. 
Jeg var så nervøs. 
Men det gikk så bra. 
Lille vennen i magen hadde det tipp topp, 
alt så fint ut og var akkurat på dagen så stor som hun skulle være. 
Hun,ja. 
For det var en liten jente til.
Hun var ikke det minste sjenert, 
og jeg så det selv før jordmor sa noe. 
Jeg har jo sett to jenter på skjermen før... 
 
Jeg var så lettet når jeg gikk ut fra sykehuset at jeg nærmest fløy over bakken. 
 
Tenk at alt er bra med den lille!
Tenk at vi skal få ei lita jente til!
Denne gangen SKAL det gå bra. 
Det må det...

Formen er ikke den beste om dagen. 
Jeg er sliten. Sover dårlig om natten, og blir derfor ekstra sliten. 
Det er mange tanker, og spesielt denne siste uken før ultralyden har det vært mye tanker i hodet mitt, 
og jeg blir veldig sliten av å kjenne på redselen og frykten og alle de vonde tankene. 
I tillegg har jeg vært fryktelig svimmel og uvel i periodevis de siste ukene. 
Det går veldig opp og ned, men når det står på er det innmari ubehagelig. 
Også har bekkenet begynt å krangle.
Ikke hele tiden, men periodevis det også. 
Det er ikke vondt hele tiden heldigvis, 
men innimellom er det veldig vondt. 
 
Alt er bra med vesla i magen, 
og jeg kjenner jeg er roligere til sinns nå og at jeg klarer å tenke litt positivt igjen.  
I dag avspaserer jeg, sola skinner og jeg har en iskald cola i kjøleskapet. 
Nå skal jeg hente putene til utemøblene og legge meg ut med ei bok. 
Jeg har blitt sykemeldt 20%, og håper at det hjelper litt på dagene fremover. 
 
I dag er det slett ikke verst å bare være til. 
 
Håper sommeren blir fin! 
 
 


torsdag 30. mai 2013

Fine ting i slutten av mai

* Nyklipt gress. 
* Nye hagemøbler. 
* Å se den lille i magen på ultralyd. (alt var i skjønneste orden - heldigvis. I uke 17 nå...). 
* Å kjenne en liten venn som kiler inni magen. 
* Å bli tante for aller første gang. 
* Kjøpe rosa klær i str. 44. Helledussen så lite. Og søtt ♥
* Sommerfugler. 
* Å kjenne energien gradvis komme tilbake igjen. 
*Å se lillehjertet synge av full hals sammen med søte, små barnehagevenner på sommerfest i barnehagen. 
* Å være nærmere alle de vi er glad i. Flyttingen var et rett valg, og det er godt å kjenne på det ♥

tirsdag 28. mai 2013

Tenk om det ikke gjør det!

Noen ganger så ønsker man en ting, 
og gjør noe helt annet. 
Noen ganger vet man at den stien man går på er feil, 
men så bare fortsetter man å gå likevel... 

Og noen ganger er det ikke så mye som skal til, 
før man plutselig er inne på et annet spor. 

Jeg har viklet meg inn i en negativ tankespiral de siste ukene. 
Jeg VIL ikke være hun jenta som jeg har vært de siste ukene. 
Jeg kjenner ikke igjen meg selv. 

Jeg er hun som tror. Hun som håper. 
Hun som klarer å se det fine i det triste, 
det positive i det vanskelige. 
Hun som alltid klarer å finne det fine i de små tingene. 

Helt til jeg plutselig satt fast med gjørme til livet, 
og ikke klarte å holde fast ved det lille håpet engang. 
Det er ganske nitrist å ha det slik. 

Barnet i magen er et etterlengtet barn. 
Det er planlagt og vi ønsker det så inderlig alle sammen. 
Likevel har det ikke vært så lett... 
Det er ikke så lett å fortelle venner og bekjente at du er gravid, 
når det eneste du går å venter på er når det skal gå galt denne gangen. 

Jeg var hos jordmor for ikke så lenge siden.
Og hun sa noe som jeg har tenkt på siden da, 
og som faktisk har endret mye av tankemønsteret mitt de siste dagene... 

Nå lurer dere sikkert på hva hun sa som klarte å snu den negative tankespiralen min, 
til et håp. 
Et ekte håp. 

Noe så banalt som en liten søt histore, 
fra en meget sitert bjørn ved navn Ole Brumm. 

Og helt fritt sitert, så lyder den omtrent slik... 

Det var en dag det blåste noe fryktelig. Ole Brumm og Nasse Nøff satt under et stort tre. 
"Tenk om treet blåser ned og faller over oss", sa Nasse Nøff. 
Ole Brumm tenkte seg om en lang stund før han svarte
"Tenk om det ikke gjør det!". 

Dette er blitt mitt nye mantra i den tøffe hverdagen i graviditeten etter. 
"Tenk om det ikke gjør det!"
Tenk om det ikke går galt denne gangen! 
Tenk om... 

Tenk om det går bra! 

Nå håper jeg. 
Jeg håper langt inn i hjertet mitt at det går bra. 

torsdag 23. mai 2013

Det er stille her inne om dagen. 

På en måte så går dagene og ukene så fort avgårde, 
på en annen måte står jeg fast på samme flekken og stamper i den samme gjørma, 
som jeg gjorde forrige uke. 
Og uka før der. 

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg når vi bestemte oss for å satse alle kortene en gang til. 
Men at det skulle bli så tøft som det er, det hadde jeg aldri trodd. 

I dag er jeg hjemme. 
Den forrige uken har vært så tøff, 
både fysisk og psykisk. 
Og i dag orket jeg bare ikke. 

Jeg har forsøkt å skrive ned noe av det jeg tenker på om dagen, men det er så vanskelig. 
Det kjennes så privat, så innmari vanskelig. 

Så istedenfor skriver jeg om 10 ting som er fint i dag. 

♥ Å gå en tur i hagen. Kjenne de deilige duftene av vår, 
se det spirer og gror og blomstrer mens det yrer lett. 
♥  God morgen Norge i sofaen med pledd og te. 
♥ En liten bunke med uleste ukeblader ved siden av meg. 
♥ Ostesmørbrød til lunsj. 
♥ Iskaffe som endelig smaker godt igjen. 
♥ En lang varm dusj. 
♥ Jordbær med melk og sukker i en fin skål. 
♥ Klikke hjem et par bøker jeg har ønsket meg lenge. 
♥ At min kjære kommer hjem i kveld etter å ha vært på jobbreise. 
♥ Hente lillehjertet tidlig i barnehagen - og ha masse tid til lek og kos.          

 
Ta det med deg!
Det minste av grønt
som har hendt deg
kan redde livet ditt
en dag
i vinterlandet.
Et strå
bare et eneste blankt lite strå
fra sommeren i fjor
frosset fast i fonna,
kan hindre skredets
tusen drepende tonn
i å styrte utfor.

- Hans Børli 

lørdag 11. mai 2013

10 x lørdag

* Langweekend hos söta bror med mine to fineste.
* En lang morgen med lillehjertet i dobbeltsenga,
med tegning på ipaden og tøysing og tulling og koooos.
* En lang diskusjon om et par jeans
(som ei lita jente på 4 år s-k-u-l-l-e ha, og plutselig ikke ville ha på når prislappen var tatt av...
ser for meg at det blir fler av disse diskusjonene i årene som kommer... haha!).
* Sol- og vindfull tur på lekeplassen.
* Ei jente på 4 som sykler og sykler - på to hjul - med bare litt hjelp nå.
* Far og datter på badeland.
* Mor med hjemmekontor. Forvaltningsloven byr på mye moro. ;-)
* Sjokolade. 
* Snart ut en tur og lufte hodet litt.
 * Noen dager med negative tanker, er erstattet med en dag med positive tanker. 
Inkludert googlesøk etter fine guttenavn...
(Vi vet ingenting om kjønn enda, men magefølelsen sier gutt...).
 
PS: Takk for fine ord og heiarop - igjen.
Det hjelper så vanvittig mye å føle at en ikke er helt alene!
Det er mange jeg har lyst til - og skal - skrive til.
Akkurat nå er det mange baller i luften, og ganske lite energi,
men det kommer, det kommer!
 
Håper helgen er FIN!
 
 

mandag 6. mai 2013

På vent

Først av alt, 
tusen hjertelig takk hver og en av dere som har kommet med fine ord og lykkeønskninger på forrige innlegg. 
Det varmer langt inn i hjertet, 
og det betyr mye å tenke på at det er noen der ute som heier på oss! 
Tusen, tusen takk. 

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne si at det går bra.
Men for å være helt ærlig, 
så går det ikke så bra. 
Det går litt opp og litt ned, 
men det er ikke bare bare. 
Det er ikke det. 

I dag er jeg sint. Frustrert. 
Jeg er lei meg og kjenner på avmakt og håpløshet. 

På Haukeland, både i forbindelse med Maria sin fødsel og på ettersamtalen, 
så ble jeg lovet tett oppfølging fra sykehuset neste gang. 
Og nå sitter jeg her på andre siden av landet, 
de sorgfylte, men likevel trygge gangene på Haukeland er 50 mil unna. 
Lovnadene gjelder ikke på andre siden av fjellene. 
Jeg sitter å stanger hodet i veggen, 
og føler nok en gang på at det at vi mistet Maria, 
det var visst ingen big deal. 
Hvertfall ikke for legestanden her på Østlandet. 
Det var en abort. 
Sånn som skjer. 
Riktignok en senabort, siden den skjedde i uke 22. 
Men, ingenting som indikerer tett oppfølging. 
Som fastlegen min så fint sa i dag: 
"Jeg er ikke bekymret for deg... du kan alltids bestille deg en privat ultralyd hvis du føler deg litt engstelig da vet du...". 

Jeg føler meg ikke litt engstelig. 
Jeg er livredd. 
Og jeg fatter ikke hvordan jeg kan bli avfeiet med, 
"Nei, det var ingen fødsel. Det var en abort".
"Og, det er ingenting i din historikk som tilsier at det ikke skal gå bra nå...". 

Jeg har en fin jordmor. 
Heldigvis. 
Og jeg får komme til henne så ofte jeg vil. 

Som både Amelie og Laura har skrevet om, 
å miste et barn i magen det gjør noe med deg. 
"Naiviteten" rundt graviditeten er borte. 
Jeg har kjent på kroppen hvordan det er å miste et etterlengtet og elsket barn. 
Jeg har erfart at det ikke alltid går bra. 

Jeg vet så mye nå som jeg ikke visste de to andre gangene... 
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg klarte å nyte den voksende magen. 
Jeg skulle ønske jeg orket å gå inn i babyavdelingene, 
og smugkikke på det nusselige babytøyet, 
slik som jeg gjorde de to forrige gangene...
Skulle ønske jeg våget å surfe rundt på nettet etter en ny sengekant, en ny uro og kanskje en ny kommode til babyrommet. 
Kjenne på drømmene, forventningene og gleden. 

Jeg føler meg som en hykler. 
Magen begynner å vises. 
De 12 magiske ukene er passert, 
og det er naturlig å begynne å fortelle verden om det lille frøet i magen. 
Mens venninner og kollegaer hopper og hviner, 
så trekker jeg likegyldig på skuldrene og "jo... ja... det er veldig koselig...". 

Jeg prøver å fortrenge det. 
Jeg har kjøpt en graviditetsbok, 
i et øyeblikk med håp, 
men jeg har ikke våget å skrive i den før nå i dag. 
Og nå skrev jeg med svake blyantstreker, 
slik at jeg kan viske det ut... 

Jeg tenker på det hele tiden, 
samtidig som jeg prøver å ikke tenke på det. 

Ventetiden er på vent.   


lørdag 27. april 2013

Håp

Håp er en sinnstilstandsom kan oppleves/observeres 
når en får/har troen på et positivt resultat eller en positiv utgang 
relatert til hendelser eller omstendigheter i dens liv. 
Håp er av noen definert som en opplevelse av kombinasjoner av 
positive og negative følelser som 
fortvilelse, savn, ønsking, lidelse eller utholdenhet– 
dvs., det å tro at et bedre eller positivt resultat er mulig 
selv når det er bevis for det motsatte.

Livet er fullt av kontraster. 
Det siste året har følelsene mine kjørt berg-og dalbane. 
Jeg har vært nede i det dypeste dype, 
og om jeg ikke har vært helt på toppen, 
så har jeg ikke vært så langt unna. 
 Jeg har kjent på hele følelsesregisteret mitt. 

Den dagen jordmoren med lav stemme fortalte oss at hun dessverre ikke kunne finne noen hjertelyd i min gravide mage, var det svart. 
Deretter har det gått opp og ned. 
Sorg er ikke så veldig forutsigbart og enkelt. 
Den ene dagen har jeg tenkt; endelig. 
Endelig har den stramme kloen i hjertet sluppet litt taket, 
for å så oppdage at den strammer like hardt igjen dagen etter.

Ettårsdagen kom. Ett år siden lykken snudde og livet vårt ble snudd på hodet.
6.mars var dagen min lille jente ble født. 
På ettårsdagen til Maria satt jeg å skalv innvendig av sorg. 
Etter ett år er det fortsatt innmari vondt å tenke på at Maria ikke er her hos oss. 
At hun ikke er en blid solstråle på 9 måneder som skulle ha øvd seg på å krabbe, spise brødskiver 
og si mamma...

Merkedagene er tunge, 
og 6.mars var en svart og vond dag. 
Så satt jeg der. 
Med den blå streken. 

Den dagen, som Maria for ett år siden, kom så stille til verden, 
satt jeg med sorg i hjertet og håp i magen. 

..." Hvor skal jeg gå hen 
etter at gleden blir jubelhøy
og sorgen borende dyp
på en og samme dag..."

I magen min bor det håp. 

Jeg skal ikke lyve og si at det er helt fantastisk å være gravid denne gangen. 

Men jeg har vært på ultralyd. 
Sett en liten sprellende knott med bankende hjerte. 
Alt ser fint ut.

Og som legen sa: 
"Når det ser så bra ut, så går det i de aller fleste tilfeller bra. 
Jeg kan ikke love at det går bra, det kan jeg aldri. 
Men alt tyder på at det skal gå bra denne gangen". 

Jeg prøver å klamre meg til dette håpet. 
Prøver å tro, i det minste håpe at det går bra. 

Jeg prøvd å distansere meg fra alt.
Prøvd å ikke håpe noe som helst, 
for å slippe skuffelsen. Igjen. 
Jeg har oppriktig trodd at bare jeg fikk se at alt så bra ut på ultralyd, 
da kunne jeg senke skuldrene. 
Men jeg gjør ikke det. 
Nå tenker jeg bare at, jo lenger tid det går før det går galt, jo værre blir det. 

Jeg er kjempeglad for den lille som vokser i magen. 
I blant tenker jeg tanker om hvordan vi skal innrede barnerommet, 
om det blir en gutt eller jente. 
At det er så fint at jeg skal ha permisjon når lillehjertet begynner på skolen. 

Jeg håper så inderlig at denne gangen går det bra. 
Jeg håper at jeg skal klare å tro på det en gang i løpet av svangerskapet og.

Nå er det noen dager igjen til vi har passert den magiske 12-ukers grensa.
For meg betyr det ingenting,
nå som jeg så inderlig godt vet at det ikke er noen garanti.

Men så lenge det er liv er det håp.
Og i min mage er det et håp.
Et håp om en lillesøster eller lillebror her hos oss i november.


fine ting i uka som gikk

* kjøre bil tidlig på morgenen, og se tåka som hang tykt over de vakre romerikesåsene gradvis bli erstattet med strålende sol. 
* føle at en mestrer, og se at et jobbmøte jeg hadde gruet meg til, gikk så bra! 
* en uventet, men veldig gledelig nyhet. 
* en bunke med ulest lesestoff ved siden av meg akkurat nå.
* en fin samtale som ga meg trygghet, håp og glede. 
* en liten vase med hestehov på bordet. 
* oppskåren frukt i et beger, med sjokoladebiter, på kontorpulten. 
* oppdage at min kjære har brettet sammen de 10 vaskemaskinene med rent tøy, som har ligget ubrettet på vaskerommet alt for lenge. 
* Madrugada på høyt volum i bilen. 
* Kveldstur i nabolaget med ei venninne på telefonen. 

Nå er det lørdag igjen. 
Den siste lørdagen på altfor lenge uten planer. 
Neste gang er vel etter St.Hans ;-)

Så i dag skal vi nyte! 
Sola skinner, og nabojenta fortalte ivrig om hoppeslott og is i går. 
Det er visst mye gøy som skjer på landet i dag, 
så vi må nok tusle å se hva som skjer. 

God lørdag! :-)

søndag 21. april 2013

ting som er fint i slutten av april

* En 4-åring med fregner på nesa. Min 4-åring
* Sove med vinduet åpent. 
* Å gå på oppdagelsesferd i vår nye og endelig snøfrie hage. 
* Å ha noen å dele hemmeligheter med.
* Se markjordbærene vi har sådd i kjøkkenvinduet spirer og gror. 
* Hestehov. 
* Å våkne tidlig helt av seg selv, og ligge lenge i senga å se i taket, fundere og lese mange, mange sider i en splitter ny bok. 
* God kaffe. 
* Se 4-åringen vingle rundt på gårdsplassen på sin rosa sykkel, uten støttehjul for aller første gang. 
* Is og bær og sjokoladesaus til søndagsdessert. 

 

mandag 8. april 2013

om å bare være

Det er ikke så mye aktivitet her inne om dagen. Jeg vet ikke riktig hvorfor det har blitt slik.
Det er mange små øyeblikk,  små streif av hverdagslykke i livet mitt om dagen. Slike som jeg vanligvis liker å dele.
Jeg kjenner på at jeg er litt privat om dagen.  Jeg tenker på mye som... ja... som er biter i puslespillet etter å ha mistet et barn. Mange tanker som jeg trenger tid på å tenke i fred, men som jeg helt sikkert kommer til å dele etterhvert.

Dagene, kveldene, helgene, ukene, månedene... de seiler avgårde. Og jeg seiler med.
Livet her på Østlandet er fint. Det er fantastisk å være i nærheten av de vi er glad i. Det er fint å kunne reise på besøk,  få besøk og til og med få barnevakt når begge har jobbting utover ordinær arbeidstid.

Det er godt å bare være en stund nå. Det har vært så uendelig mye som har skjedd det siste året. Det er godt å kjenne at man lander litt. Godt å bare være.

Noen linjer om hva jeg har gjort den siste tiden...

* Sett på fargeprøver,  og jeg og min kjære har fabulert ut i de sene nattetimer om hva vi har lyst til å male...
* Sådd tomatfrø og vannet og ivrig ventet på at det skal spire.
* Gått langsomme turer og tittet etter vårtegn i grøftekanten.
* Dusjet på et bad som badet i sollys, og vært takknemlig for solskinn og vindu på badet.
* Hatt middagsgjester og innviet grillsesongen.
* Tegnet med kritt.
* Blitt friskmeldt at kiropraktoren min.
* Byttet ut vinterskoene med støvletter.
* Lest avisen og drukket ye.
* Planlagt langhelger fremover.

mandag 25. mars 2013

mandag

Oppvåkning: 05:45. I lillehjertets seng, med prinsessedyne og bamse på armen. Noen hadde visst byttet seng i løpet av natten... 
Frokost: Et glass sjokolademelk og et rundstykke fra søndagsfrokosten, stående ved kjøkkenbenken.
Busstur: All by myself. Noen fordeler er det med å være på jobb i påsken. Forresten, hadde godt selskap i min gamle venn. Bryan Adams. På øret. Det var lenge siden sist...
Nyyyyt: Mandagsmøtet byttet ut med lang morgenkaffe med fine kollega og et påskeegg ;-)
Lunsj: Knekkebrød med leverpostei. Ingen høydare. + en appelsin som var... ja, god.
Plan: Gå tidlig hjem. 
Realitet: Hjemme igjen halv syv. Ikke spesielt tidlig... 
Middag: All by myself. Mikro-tandoori på min nye Poul Pava tallerken. Med tilhørende solo.
Selskap: X-antall episoder Gilmore Girls. 
 Fine ord som traff meg rett i hjertet, i dag: 

Det finnes et land bakom tårer
hvor de vakreste blomster gror
hvor solen for alltid lyser
og lykken og gleden er stor.

Det finnes et land bakom tårer
hvor drømmen og fremtiden bor
hvor englene stille vokter 
hver ufødte søster og bror.